Perrongen.

På en benk på perrongen, satt jeg, leste en av mine bøker, slik jeg gjør.
Musikk tøt ut gjennom de masse-produserte hodetelefonene,
langt inn i øregangene, og jeg nøt følelsen av penetrering av trommehinner.
På denne måten underholdt meg så mye at jeg slapp å ha selvfølelse.
Helt siden jeg sluttet å hate på et misantropisk plan har jeg gjort det slik.
Bok og for mange desibel.

Nok engang sto hun der. Kvinnen uten navn, som alltid vandrer rundt,
i den rehabiliterte tomme eksistensen min, sin enda tommere tanke.
Klokken var 17:27.
Det lange, sorte håret hennes blafret i vinden.
Hun lever kun i hodet mitt ; tror, jeg.
Toget skulle gå 17:35.

Blikket mitt beveget seg hele tiden mot tavlen ; en annen av vanene,
frykten for meg selv har gitt meg over årene.
Alltid urolig opptatt – av vane og av skrekken av å bli elsket, og den mer
gruelige tanken på å bli avist.
Så jeg, unngår blikk og tanker – som jeg savner.

Men hodet falt av seg selv mot høyre, og,
jeg kastet et sjenert blikk bort på kvinnen uten navn.
tok det det tilbake raskt, til venstre – tavlen.
Ikke bestemt, uten å tenke over det falt det tilbake – til høyre.
Hun så meg rett inn i øynene, rett inn i sjelen min og smilte.
Jeg elsket henne mer enn jeg noensinne kom til å elske
igjen.

Hennes bleke ansikt var som snø, og de rosenrøde kinnene elsket
meg tilbake. Kjolen hun bar danset med vinden.
Aldri har jeg sett noe mer vakkert.
Men jeg er redd, så jeg så mot venstre, mot den stygge forutsigbare
tavlen som styrte livet mitt.

Jeg visste godt hva det kom til å stå. 17:30.... Kanskje tretti-en,
for den var tjueåtte for noen minutter siden.

«PASSERENDE TOG
HOLD DEG PÅ GOD AVSTAND».

Budskapet fra tavlen svidde, et sted, dypere, enn, musikken på ørene mine.
Hvordan kunne jeg fortsette å holde meg på ....... avstand ?
Det kan jeg ikke lengre, hjertet skrek etter ; nærhet.
Legemet forlot benken, der det var plassert, hendene rettet nervøst, dog bestemt
plaggene som maskerte legemet.

Øynene lukket seg, og benene rettet seg mot høyre.
Jeg så for meg stegene mot henne, så for meg omfavnelsen,
jeg kjente lykken, som omfavnet meg innenifra.

Jeg åpnet øynene, så ekspresstoget, som passerte omgivelsene, 200 kilometer i timen.
Så det skje foran mine øyne.

Hun smilte tilfreds da hun nok engang så inn i sjelen min, Iris lyste så sterkt at det gnistret.
i samme øyeblikk, kastet hun seg som en vakker hvit due og svevde inn til det neste.
Hennes kropp hang i luften foran jernhesten som ble ført av et, underbetalt nervevrak.
Lufttrykket tiltrakk seg den yndige kroppen, som ble knust, sammen med hjertet mitt.
I tusen biter – slik vinduet som skilte nervevraket fra min ukjente elskede, ble knust i tusen biter.



Jeg gikk på toget på motsatt side av perrongen. Satt meg inn i kupeen som var som tatt utifra
sovjet-Russland anno 1961, selv om vi dog var i Christiania i det fordervete år 2009 en fæl tid for dem som kan huske noe av det. Den monotone NSB robot-stemmen sa «dørene lukkes»
jeg satt på til endestasjonen.
Gestapo billettsjekk
androide passasjerer
«Ødeland»
avstigning venstreside»
gikk ut og så meg aldri tilbake.