Dette er kun en arbeidsskisse på noe tull jeg jobber med. [Jeg vil ha og trenger litt tilbakemeldinger fra to-beinte]
Av : E.A Bergan
carnifex
Munningen ble elegant plassert mot hans høyre tinning. Metallet var det første han hadde kjent og registrert siden han ble anholdt den morgen som han ikke lenger visste hvilken dag tilhørte. Han hadde sett dette komme. Han visste at han hadde forberedt seg hele livet på akkurat denne hendelsen. Jernmaskene sto i ring rundt han. De metalliske robot-stemmene summet.
Zum zum
«Sivillist 6765-jk» summet det fra masken som sto plassert foran meg. Det var ikke et spørsmål ; hvertfall ikke i den forstand at masken ville ha et svar på noe han manglet empirisk viten om. Stemmen til maskene var like metalliske som materialet masken var laget av. Helt uten tonefall. Ingen, antydning til følelser eller indikasjon på mangel derav kunne man finne i lyden som kom fra disse maskene. Perfekt til å gi ordre og utmerket til å bekrefte at ordren var mottatt.
«6765-jk» gjentok masken like monotont som ventet.
Jeg vurderte fortsatt på om det var en bekreftelse denne masken ville ha ; og parallelt med denne vurdering dukket det opp en tanke om hva jeg egentlig het. Det var hvertfall ikke «6765-jk».
«Svar mester-masken!» Summet de syv andre maskene.
Jeg bekreftet tiltalen kontant med en hodebevegelse og merket at metallet ikke lenger berørte tinningen min.
«takk» «zum zum».
Selv takk, summet tankene mine sarkastisk i hodet mitt.
Mester-masken
«Jeg er Carnifex, det er kun pstiser som tiltaler meg ved tittelen mester-maske.»
«Så du er den som skal fullbyrde min skjebne ?» Svarte jeg uten å ha villet det bevist ; hvertfall. Jeg hadde tydeligvis ikke klart å undertrykke det.
Det ble stille.
«Jeg er ingen fullbyrder» Svarte Carnifex. «Hvis du sikter til mitt navn, må jeg skuffe deg for jeg er ikke den som skal dømme deg til frihet fra deg selv».
Tankene mine var alle og ingen steder og de få jeg greide å samle til ord ble den forutsigbare setningen.
....Hvem er du da ?...
Denne nysgjerrigheten ble aldri manifestert av stemmebåndet mitt, men Carnifex svarte således.
«Jeg er den som skal gjøre deg frisk, frisk fra sjelen, frisk fra legemet». For noe poetisk viss vass å si med en summende androide-stemme. Resten av tankerekken som utelukkende gjorde hele situasjonen mer levelig ble avbrutt av denne mester-masken sin summing. «Jeg er ei den du skal frykte ; den virkelige Carnifex er den du skal møte nå».
«Det er kun pstis som er for dumme til å forstå som kaller MEG for Carnifex».
«Pstis utfør deres plikt og oppgave !»
«Bekreftet.» Summet de resterende syv maskene ; som virkelig nettopp nå viste i praksis at de var troende.
De marsjerte nærmere og nærmere og før jeg fikk begrep på situasjonen hadde fire av dem tatt tak i meg og la meg ned med kraft på noe som måtte være et operasjons-bord. To av de fire som hadde blitt stående igjen i sirkel, gjorde seg nå til nytte ved å feste meg fast til bordet med reimer av et materiale jeg i all forvirring ikke kunne identifisere.
Taket var det eneste jeg nå kunne se ; jeg var ute av stand til å bevege hodet mitt i noen annen retning enn rett fram. Jeg kjente en ny følelse av metall. En i hver arm. Følelsen av nåler som trengte seg med letthet inn i huden. Bordet delte seg i to slik en sykehus-seng gjør. Jeg så nå rett inn i masker. Ikke av den autoritære-typen til pistisene. Disse var grønne. Nå som jeg satt delvis oppreist kunne jeg se nålene og slangene som stakk ut fra dem. Plast slangene var gjennomsiktige og var fylt med væske av to forskjellige sorter, etter fargen å dømme. Den ene væsken var blank, slik som vann så ut da jeg enda var barn ; og var festet til min venstre arm. Jeg flyttet blikket til min høyre for å se nærmere. Den andre var også klar men var en lys nyanse av brun. Og før jeg fikk anledning til å observere noe mer var det som om hele universet sin eksistens ble skutt inn i min venstre-arm og samtidig som alt som var av ingen ting fòr i lysets hastighet inn i den andre.
Det siste jeg enda kan mimre frem fra rommet var lyden av vinyl som knitret.
Grammofonen
«Din siste time er ei kommet
Du har bare våknet mer
Din lykke er nu gitt deg tilbake
og sorgen er ei gitt deg mer»
kvinnestemmen var uendelig langt borte, men kom stadig nærmere.
«Din frelse er nu gitt deg
Profeten talte sant
du har nå våknet
og demiurgen har falt».
Jeg kjente ikke igjen sangen eller stemmen fra noe jeg hadde hørt tidligere. Det var som om den stammet fra noe så stort at jeg ikke kunne oppfatte det. Knitringen lå fortsatt i bakgrunnen av lydbildet. Jeg så for meg vinyl-skiven snurre rundt. Jeg var fortsatt i midten av alt. Midten av eksistensen ; i midten av det jeg alltid har referert til som universet. Jeg var, er og er ikke i nullpunktet.
